Økologi, klima og dansekunst – koko og kraftfullt!
Foto: Kristin Aafløy Opdan
Intervju med STICKY og Geir Hytten av Ingeborg Dugstad Sanders / DansiT
Publisert i Rosendal Teaters vårkatalog 2024
Hei STICKY – hvem er dere?
Vi er en dansegruppe bestående av fire skeive dansekunstnere fra Norge og England – Olivia, Maria, Ingvild og Hannah. Vi ble kjent da vi studerte samtidsdans sammen på Laban i London. Økohelter er vårt første arbeid som kvartett, der vi alle jobber som dansere og koreografer.
Hvorfor ville dere lage forestillingen Økohelter, og hvordan jobbet dere?
Vi ønsket å lage en barneforestilling om superhelter, og vi var alle veldig fascinert av livssyklusene i skogen. Vi leste barnebøker og undersøkte superhelt-estetikk, og studerte vitenskapelige fakta om naturen for å så utforske hvordan de kan overføres til menneskekroppen. Vi har for eksempel sett på hvordan ulike arter beveger seg, og hvordan vi kan kroppsliggjøre deres sensoriske kapasiteter. Vi ville også belyse arter i naturen som ikke har så stor plass i samfunnet vårt. Barna lærer gjerne om de store pattedyrene i skogen, men kanskje ikke like mye om de bittesmå skapningene i skogbunnen?
Hva er det med økologi og natur som interesserer dere?
Det er så mange fascinerende elementer ved de ulike artene i naturen. De har så mange andre kapasiteter enn det vi har, og du kan virkelig se hvordan de lever i symbiose med hverandre. Det er hele tiden et samarbeid – uten den ene arten ville ikke systemet fungere på den samme måten. Og så er det utrolig gøy å finne ut av hvilke superkrefter de har!
Hva ønsker dere at publikum skal ta med seg fra forestillingen?
Vi vil la publikum være i en utforsker-rolle uten å diktere for mye, men medvirkning er et viktig fokus. Publikum tar del i forestillingen og blir en del av økosystemet som vi bygger. Vi vil skape undring over hva som fins i skogen, og se på naturen på en måte som kan være spennende for barna. Kanskje vil de ut og finne ut mer om superkreftene til artene de er interessert i? Og så er vi opptatt av å være sammen. Vi lever i et så individualisert samfunn, og vi ønsker å minne om verdien av å bygge relasjoner både til naturen og til hverandre.
Økohelter av STICKY (for barn fra 4 år) spiller 10. februar
Hei Geir Hytten – hvem er du?
Jeg har en mastergrad i utøvende dans fra Laban. Etter det jobbet jeg som danser for ulike kompanier og koreografer i over tjue år, før jeg begynte å skape egne verk fra 2016. I 2022 tok jeg en mastergrad i samfunnsgeografi ved UiO, og det har formet min koreografiske tankegang. Jeg utforsker hvordan kroppen kan engasjere seg i miljøspørsmål gjennom dans, og RED FLAG er min andre profesjonelle produksjon med denne tematikken. Og man kan kanskje si at det er litt koko sånn i utgangspunktet – å stå på innsiden av en blackbox og engasjere seg i miljøspørsmål.
Hvordan var reisen din via samfunnsgeografi til koreografi?
Som koreograf spurte jeg meg selv: Hva gjør vi egentlig med denne kroppen i dansen, hvordan engasjerer vi oss i samfunnet? Jeg ville studere og lære mer, og opplevde at det uhåndgripelige og uforutsigbare ved klimaspørsmålene var relevant i forhold til kroppen. Men dette med kropp var liksom litt “neinei” i akademia – hvordan vi kjenner ting på kroppen, og hvordan kroppen er et utgangspunkt for å forstå verden, er ikke like anerkjent. Men istedenfor å alltid forstå verden gjennom hodet og reflektere ut fra det, så erfares både fortid, nåtid og fremtid gjennom kroppene våre. Det er dette jeg vilundersøke i den sceniske dansen.
Hvordan jobber du med teori?
Jeg dykker alltid inn i det teoretiske først, og leser det fra et kroppslig og feministisk perspektiv. Men i studio jobber jeg praktisk med kroppen. Så da ser jeg på mekanismene i dans – hvordan dansen lages – og hvordan den relaterer seg til mekanismene i de samfunnsspørsmålene jeg er interessert i; hvordan kan vi i det sceniske rommet utsette oss for tilsvarende utfordringer? Er det noe vi må forandre? Tematikken ligger der som et bakteppe og er innbakt i organiseringen av dansekroppen, forholdet til publikum, og hvordan vi spekulerer og inviterer globale anliggende inn på scenen.
Hvordan er forholdet mellom publikum og utøvere i forestillingen?
Tilskuerne skal få lov til å være tilskuere, og danserne skal få lov til å være dansere. I den sosiale kontrakten som et teater er, så er man der i utgangspunktet for å oppleve noe sammen, og er på en måte en felles kropp fra første øyeblikk man kommer inn i rommet. Når vi danser inviteres publikum rett inn i kroppene våre, som er i konstante forhandlinger. Kanskje er det koko, men jeg har en sterk tro på at denne relasjonelle danseopplevelsen kan engasjere gjennom sin poetiske og bevegende kraft!