Possibilities – Shirin Farshbaf (IRN)

Med utgangspunkt i diktet Possibilities av den polske poeten og essayisten Wislawa Szymborska (Nobelprisvinner i litteratur i 1996), vil kunstneren Shirin Farshbaf rekontekstualisere og gjenskape innholdet til våre opplevelser og erfaringer i samtiden. Denne prosessen stiller spørsmålstegn ved våre preferanser og valg, reflektert gjennom en improvisasjonsstruktur som manipuleres og lekes med. 

Om du ikke kan velge, har det da noe å si hva du foretrekker?

Å foretrekke noe, gir det deg et valg? Eller er det kun en illusjon av å ha valg?
Når jeg sier at jeg velger noe, inviterer jeg deg inn i en større sfære av virkeligheten.
Jeg kan ikke velge noe som ikke er gitt eller sagt.
Jeg kan ikke velge noe ut av det jeg ikke har nevnt eller noe ut av lytterens hode.
Men jeg kan foretrekke det.
Når jeg snakker om å velge så høres det ut som jeg har makt til å gjøre eller å ikke gjøre, men når jeg foretrekker noe har jeg mer makt utover valgets grenser.
Hva utelukkes når jeg foretrekker noe foran noe annet?
Det å snakke om preferanser kan være intimt og personlig.
Jeg vil kun dele de med noen som lytter villig og åpent, noen jeg verdsetter,
ved å gjenkalle det intuitive

Jeg foretrekker å ikke snakke!

Preferanser er noe vi må forholde oss til på en daglig basis for å skape det livet vi ønsker oss. Ingen slipper unna det vanskelige ved å ta beslutninger og finne ut av sine preferanser. Vi velger ofte det vi ikke foretrekker og for å holde regnskap over alt vi foretrekker trenger vi makt i form av tid, penger, posisjoner og eiendommer.

Possibilities av Wisława Szymborska

I prefer movies.
I prefer cats.
I prefer the oaks along the Warta.
I prefer Dickens to Dostoyevsky.
I prefer myself liking people
to myself loving mankind.
I prefer keeping a needle and thread on hand, just in case.
I prefer the color green.
I prefer not to maintain
that reason is to blame for everything.
I prefer exceptions.
I prefer to leave early.
I prefer talking to doctors about something else.
I prefer the old fine-lined illustrations.
I prefer the absurdity of writing poems
to the absurdity of not writing poems.
I prefer, where love’s concerned, nonspecific anniversaries
that can be celebrated every day.
I prefer moralists
who promise me nothing.
I prefer cunning kindness to the over-trustful kind.
I prefer the earth in civvies.
I prefer conquered to conquering countries.
I prefer having some reservations.
I prefer the hell of chaos to the hell of order.
I prefer Grimms’ fairy tales to the newspapers’ front pages.
I prefer leaves without flowers to flowers without leaves.
I prefer dogs with uncropped tails.
I prefer light eyes, since mine are dark.
I prefer desk drawers.
I prefer many things that I haven’t mentioned here
to many things I’ve also left unsaid.
I prefer zeroes on the loose
to those lined up behind a cipher.
I prefer the time of insects to the time of stars.
I prefer to knock on wood.
I prefer not to ask how much longer and when.
I prefer keeping in mind even the possibility
that existence has its own reason for being.

From “Nothing Twice”, 1997
Translated by S. Baranczak & C. Cavanagh
Copyright © Wisława Szymborska, S. Baranczak & C. Cavanagh

Medvirkende

Video

Ameretat: A Practice of Redemption – Mitra ZiaeiKia (IRN)

Ameretat – a practice of redemption er en kollektiv erindring rundt døden, men samtidig det udødelige; en strategi for å opprettholde vår eksistens ved å samles om vår tids monstre i form av sfinkser, supermennesker, avatarer og cyborger. Forestillingen er inspirert av Zoroastrisme og ideen om det udødelige, hvor publikum følger den transformative reisen til avataren Ameretat.

Ameretat er en av syv Amesha Spentas (erkeengler) i Zoroastrisme. Som den guddommelige personifiseringen av udødelighet gir Ameretat et langt liv på jorden og evig etterliv. Hva om fødsel ikke er begynnelsen og døden ingen slutt? Hva om eksistensen er grenseløs og fortsettelsen er uten startpunkt? Er det håpet om å leve evig som er hemmeligheten til menneskers overlevelse? 

I Ameretat – a practice of redemption møtes det sårbare og standhaftige, det dødelige og det udødelige, i en eksistensiell endringsprosess manifestert gjennom bevegelse. Transformasjonen er alltid full av hindringer og motgang. Vi må lide, gjennomgå smerter, og nærmest utslettes før vi begir oss ut på den evige reisen. Er det menneskers utholdenhet og motstandskraft som hindrer oss i å akseptere vår dødelighet?

Forestillingen har form som en iterasjon, en gjentagende repetitiv prosess, som søker å utfordre grensene i den menneskelige eksistens; et minnesmerke over vår sang og vår gjenfødelse. For døden lar ikke vente på seg.