
– en samtale mellom Marie Bergby Handeland og Ingeborg Dugstad Sanders, Kuraterende produsent DansiT
Hvordan var din vei inn i dansen?
Jeg er oppvokst i Nittedal, og der var det en ildsjel som startet danseskolen “Touch of Dance” som var veldig populært. Så i ungdomstiden fulgte jeg strømmen og ble dratt med av venner. Det var der jeg hadde mitt første møte med samtidsdans, og jeg husker veldig godt da vi for første gang ble bedt om å legge oss ned og rulle på gulvet – det ga meg et skikkelig kick!
Og så rullet du deg videre i karrieren…
Ja, etter å ha gått danselinja på videregående ble det et år på Sunnhordland folkehøgskole som den gangen hadde en danselinje som fokuserte på “skapende krefter” – og der hadde jeg jo bl.a. deg som lærer, hehe… Det året var faktisk avgjørende for at jeg fortsatte med dans. Og så ble det profesjonsutdanning ved Den Islandske Kunsthøgskolen.
Jeg husker en samtale vi hadde etter en ballettklasse på folkehøgskolen der du utbrøt: “det er helt utrolig hvor mye tid jeg har brukt på å hate føttene mine!”
Så morsomt at du nevner det! Jeg tror nok at veien min videre med dans har blitt formet litt i motstand til mine egne opplevelser med dansetrening. Man slipper liksom aldri unna sin egen kropp. Det ble påpekt gang på gang at jeg måtte strekke mer på føttene mine selv om jeg strakk alt jeg kunne. Og det ble jo aldri bedre! For meg var det en befrielse å være ferdig med utdanningen, og å endelig kunne ta tak i det med kropp på en annen måte.
Du har en lang rekke prosjekter bak deg, og i mange av arbeidene har du jobbet med mennesker som ikke er trente i dans. Hva er det som gjør at dette interesserer deg?
Jeg syns på mange måter at det upolerte byr på en større sårbarhet. Det ærlige og ikke helt perfeksjonerte forsøket skaper et unikt uttrykk, og kommuniserer noe som man som tilskuer kanskje kan relatere seg til på en annen måte. Men det er det veldig viktig for meg at utøverne utstråler en trygghet på scenen, til tross for at de kanskje ikke har så “trente” kropper og bevegelser.
Er det noe overførbart mellom prosessene i de ulike prosjektene som gjør at du kommer frem til denne tryggheten?
Jeg må faktisk gjøre det ganske forskjellig hver gang. Men vi finner alltid ut av det sammen. Ofte må jeg også tilpasse metodene til hver enkelt utøver i samme prosjekt. Det viktigste er å finne nøkkelen til at hver enkelt kan ta arbeidet med å undersøke bevegelse seriøst, og tro på det de selv gjør. Jeg synes det er rørende å se andre finne materiale som har en motivasjon som er deres egen.
Hva var utgangspunktet for “koreografi for to musikere” som kommer til Trondheim under Jazzfest?
Jeg har gjort flere prosjekter som har fokusert på musikk, musikere og instrumenter, og ville gå dypere i det arbeidet med to spesifikke musikere som jeg kjente fra før. I mange av prosjektene mine går jeg det ukjente i møtet – for eksempel i BOYS som er laget med en stor gjeng ungdomsgutter jeg overhodet ikke kjente fra før. Men denne gangen ville jeg starte fra et utgangspunkt der jeg var helt sikker på at utøvere var lekne og uredde.
Hva tenker du om publikums opplevelse av å se ulike kropper på scenen?
Jeg motiveres av å utfordre oppfatningen av hvilke kropper man anser som verdifulle å se på, og jeg tror også at dette gir en større bredde i hvilke publikummere som føler at det som vises på scenen er aktuelt for dem. Det fine med kunst er at det kan utvide hvordan vi ser hverandre.
Les mer om Koreografi for to Musikere