av Betty Nilsen, tilgangskoordinator ved DansiT

Når jeg forteller folk at jeg jobber som tilgangskoordinator, hender det at de spør litt undrende:
«Å ja, så du har ansvar for nøkler og låsing og sånn?»
«På en måte,» svarer jeg da, «jeg prøver hvert fall å åpne noen dører.»

Dører inn til kunstens rom for flere mennesker, og dører inn til nye måter å oppleve dans på. Noen ganger må jeg slå hull i veggen og sette inn en helt ny. Andre ganger må jeg bare finne nøkkelen og låse opp.

Synstolkning er en slik nøkkel. Den åpner opp rommet der visuelle elementer og uttrykk gjøres tilgjengelige for personer som er blinde eller har nedsatt synsfunksjon. I praksis innebærer det en muntlig beskrivelse av det som skjer visuelt, og innen kulturfeltet har synstolkning tradisjonelt vært mest brukt i film og TV. De siste åra har den også funnet sin plass i scenekunsten og billedkunsten. Da handler det ikke bare om å oversette bilder til ord, men om å formidle stemning, energi og kroppslige uttrykk, slik at opplevelsen blir mer levende og engasjerende for lytteren.

I dansekunsten kan synstolkning være utfordrende. Dansen er ofte abstrakt og ikke-verbal, uten et tydelig narrativ, og inviterer publikum til å erfare snarere enn å forstå. Men hva er potensialet i denne erfaringen når man ikke har tilgang til dansens visuelle hovedspråk? Kan dans fortsatt være relevant og interessant for publikum uten synsfunksjon? Hvordan kan synstolkning åpne døra inn til en kunstnerisk erfaring – ikke bare ved å beskrive det som skjer rent konkret, men ved å bruke språket til å åpne lytterens rom for fantasi og muligheten til å erfare dansen med andre sanser enn synet? 

I rollen som tilgangskoordinator ved DansiT, har jeg de siste årene begynt å synstolke forestillinger i vårt program – med nettopp disse spørsmålene som grunnlag. Gjennom prosjektet Tilgjengelig Gjøring har jeg, sammen med en arbeidsgruppe bestående av deltakere både uten og med nedsatt synsfunksjon, utvikla en prosessmodell for synstolkning av dansekunst. Modellen tar utgangspunkt i tilfeller der arbeidet med tolkningen begynner etter at forestillinga er ferdig laget – slik det ofte er for oss som programmerende institusjon. Målet har vært å gi synstolkninga kunstnerisk verdi, selv når den ikke er integrert i selve verket.

Erfaringene våre så langt peker på at nøkkelen ligger i å kombinere presisjon og poesi: å finne ord som både beskriver og berører. Ord som formidler energi, rytme, rom og samspill, og som inviterer lytteren til å danne egne bilder. Når det lykkes, blir synstolkninga mer enn et supplement: den blir et nytt kunstnerisk lag og en lydlig inngang til dansens visuelle og kroppslige univers.

Denne våren fortsetter DansiT arbeidet med å utforske og utvikle synstolkning som kunstnerisk praksis. Flere forestillinger vil være tilrettelagt for publikum med nedsatt synsfunksjon, og vi arrangerer en digital lese- og lyttesirkel med koreograf og forsker Saša Ašentić som arbeider i skjæringspunktet mellom samtidsdans, politisk kunst og inkluderende praksiser, som skal ta for seg teoretiske og filosofiske perspektiver på synstolkning av kunst. I tillegg har vi inngått samarbeid med Dansenett Norge og Trøndelag Teater for å synstolke Jo Strømgrens forestilling Kjelleren. Dette pilotprosjektet undersøker hvordan synstolkning kan fungere for en turnerende produksjon, en reise der døra til opplevelsen må åpnes på nytt for hvert sted og for hvert publikum.

Arbeidet er en læringsprosess, og en mulighet til å utforske kunstens mangfoldige uttrykk sammen med andre. Er du en kunstner, formidler eller publikummer som er interessert i temaet? Ta gjerne kontakt! Sammen kan vi finne nye redskaper og lirke opp låsen, til rom der flere får mulighet til å oppleve, reflektere over, engasjere seg i – og aktivt delta i og påvirke – dansen.

Her ser du programmet med tilgjengelighetstiltak og kan lese mer om hvordan vi jobber med tilgjengelighet: https://dansit.no/events/tilgjengelighet/