I Whiteout lar Geir Hytten publikum kjenne klimaangsten på kroppen. Forestillingen utforsker den gnagende følelsen av ikke å vite hva fremtiden bringer.

Dansekunstner Geir Hytten opplever selv klimaangst, og denne følelsen danner bakteppet for forestillingen Whiteout. Sammen med musikeren Kristoffer Lislegaard og danserne Jens Jeffrey Trinidad og Emilie Marie Karlsen undersøker han hvordan usikkerheten rundt klimafremtiden kan oppleves på kroppen.

Kjøp billetter her:

Lander aldri

Whiteout er andre del av en trilogi som utforsker fenomenet affekt – hvordan følelser og tilstander oppstår mellom kropper, utenfor kroppen og innenfor kroppen. I Whiteout rettes blikket mot affekt utenfor kroppen, med klimautfordringen som utgangspunkt.

– Whiteout fokuserer på klimaspørsmålet: Hvordan navigerer vi klimafremtiden når man ikke vet hvordan man skal ta tak i den? Skal man bygge vindmøller, skal man ha elbiler, skal man bygge store dammer for å kunne lage energi? Det er utgangspunktet for forestillingen. Vi viser ulike retninger, uten nødvendigvis å følge dem opp. I utgangspunktet lander vi aldri – vi står i usikkerhet, forteller Hytten, som selv danser i forestillingen.

Premieren på Whiteout fant sted på Dansens Hus 27. november 2025. Nå gjester ensemblet DansiT og Rosendal Teaterfredag 13. mars kl. 19.00.

Usexy politikk

Noe av innholdet i artikkelen er hentet fra en podcast laget av Dansens Hus, i tillegg til en samtale DansiT hadde med Hytten, midt i en lang kjøretur. Der innrømmer kunstneren – som mange andre – at han kjenner på klimaangsten.

– Hva skal man gjøre? Vi vet ikke hva slags fremtid vi går inn i. Det er det som gjør det så vanskelig, sier han. 

Han lar seg provosere av politikere som tar beslutninger uten å lytte til flere stemmer.

– Det er usexy i politikk å si at man ikke vet, men jeg føler dette er en dårlig måte å lede på. Flere stemmer må få uttale seg, fordi ingen vet hva fremtiden bringer, sier Hytten.

Vond optimisme 

Arbeidet med Whiteout har vært en gradvis prosess der danserne og musikeren har utviklet materialet sammen. – Vi lager ikke det ferdige verket, men verktøyene. Det er litt som i Karate Kid: du tror du bare står og vasker vinduer, men egentlig trener du karate. Materialet vi lager blir med videre når vi former forestillingen, sier Lislegaard, eksperimentell ambientmusiker og produsent.

Hytten håper publikum går ut av salen med en kroppslig reaksjon:

– Jeg ønsker at publikum skal få en fysisk reaksjon på den tilstanden vi er i – en kroppslig erfaring av det. Forestillingen er en poetisk fremstilling av problemstillingen. Kanskje sitter man og holder litt pusten, ser for seg i fantasien ulike muligheter og måter å løse et fysisk problem på. Og så puster man lettet ut – og sitter igjen med en slags vond optimisme, avslutter han. 

Alle foto: Tale Hendnes