Ingeborg Dugstad Sanders har tatt en prat med dansekunstner Mia Habib om hennes bakgrunn og kunstnerskap

Hvem er du, Mia Habib?
Jeg er danser og koreograf bosatt i Oslo, og jeg jobber både innenlands og utenlands. Jeg har jobbet aktivt som dansekunstner i 20 år, med et lite opphold da jeg tok en master i konfliktløsning og forhandling ved Tel Aviv universitet.

Hva er du interessert i som kunstner?
Allerede som student begynte jeg å utforske hvordan jeg kunne snakke om samfunnsaktuelle temaer i kunsten. Min bakgrunn som jødisk og halvt Israelsk ledet til spørsmål rundt historien om statens undertrykkelse av de nasjonale minoritetene i Norge, og nordmenns aktive rolle i å sende den jødiske minoriteten i konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig. Jeg begynte også å jobbe med Israel-Palestina spørsmål – både indirekte og direkte – med ulike samarbeidspartnere. Og jeg så på relaterte spørsmål, som hva den undertrykte kroppen er, hvilke kropper som er tabu, på maktstrukturer og hvordan de inskriberer seg i rom, mellom mennesker og i ulike geografier.

Vil du si at du jobber aktivistisk? 
For meg kommer arbeidet så tydelig fra min egen kunstneriske logikk, selv om det er klart at kunstneriske og aktivistiske praksiser ofte glir inn i hverandre. Men det er ikke før nylig, i etterkant av 7. oktober, at jeg har beskrevet meg selv som en som driver med aktivisme. Jeg har nå vært med på å grunnlegge et nettverk i Norge av mennesker med jødisk bakgrunn som heter “Jødiske stemmer for rettferdig fred” der vi står i solidaritet med og jobber for et fritt Palestina – som et utvidet nettverk med lignende organisasjoner i USA og Europa.

Når begynte du å reflektere over din bakgrunn og ditt opphav? 
Jeg hadde en ganske vanlig oppvekst i Haugesund. Min fars familie er israelske med en lang jødisk arv fra Libya, og min mor er jødisk men fra en familie av “majoritetsnordmenn”. Som barn ble jeg ikke konfrontert med at jeg hadde en annen identitet enn majoriteten i særlig stor grad, men da jeg nærmet meg tenårene begynte jeg å få reaksjoner når jeg fortalte at jeg var halvt israelsk. Ettersom jeg befant meg på venstresiden ble jeg ofte dratt inn i samtaler der jeg ble stilt til veggs og ansvarliggjort for situasjonen i Israel/Palestina, og det ble vanlig for meg at jeg selv på fest ble nødt til å forsvare min egen bakgrunn. Dette gjorde at jeg selv måtte innhente informasjon, og jeg ble nødt til å forstå og ha kjennskap til flere virkelighetsoppfatninger, historier og narrativer – noe jeg opplever at vi i norsk kultur generelt har ganske liten trening på. Så man kan si at jeg tidlig ble vant til å forhandle, og vant til å representere noe som er ukjent, eller noe som er upopulært eller kontroversielt.

Var det noen spesielle kunstnere som inspirerte deg tidlig i karrieren din?
På videregående så jeg Verdensteateret for første gang, og jeg ble helt bergtatt. Personlig var det også viktig for meg at en av hovedkunstnerne som startet og drev kompaniet – Lisbeth Brodd – var jødisk. Jeg følte på et slektskap. På videregående ble jeg også kjent med Hooman Sharifi, og vi overlappet med studiene våre på Kunsthøgskolen. Vi har helt klart påvirket hverandre, og har på mange måter gått sammen i det å insistere på å også snakke om tunge tematikker i dansekunsten.

Hvilken kunnskap satt du igjen med etter mastergraden, og hvordan har det preget kunstnerskapet ditt videre?
Den viktigste erfaringen var det å hver dag i ett år dele klasserom med mennesker med helt ekstremt ulik bakgrunn. Man blir venner, man blir glad i hverandre, man fester sammen, man løser gruppeoppgaver, og så er man samtidig ideologisk så vanvittig langt fra hverandre. Dette – apropos det med flere perspektiver – var en helt ekstrem øvelse som ga meg veldig mye, og det med å forhandle ulikhet har jeg tatt med meg videre i mitt kunstneriske arbeid.

I dag ser jeg også at utdanningen har gitt meg en fordypning som gjør at jeg står tryggere i den polariseringen som man ser nå. Det å være initiativtaker til “Jødiske stemmer for rettferdig fred” kommer med enormt trykk og mange forventninger, og det å ha med seg den faglige bagasjen, og det å ha vært inne i mange av disse problematikkene over tid gjør at jeg føler at jeg har ballasten jeg trenger.

Hvordan har du klart å navigere i alt som har skjedd siden 7. oktober, og hvordan henger det sammen med prosjektet du nå skal gjøre her i Trondheim?
I begynnelsen handlet det mye om det personlige, om sjokk og sorg, og om å være der for andre nære som har mistet noen og er i sjokk og sorg. Deretter prøvde jeg å forstå hvilken rolle jeg kunne ta, på grunn av min identitet og tilknytning i «begge leire” – med familie i Israel og et nettverk av palestinske venner og kolleger. Det tok tid for meg å komme ut av en forhandling med veldig personlige dype og sterke følelser i meg selv. Men fra januar har jeg sakte men sikkert jobbet sammen med flere jøder, og gjort aksjoner i samarbeid med palestinske aktivister.

I denne tiden har jeg samtidig vært helt uinteressert i kunst, med mindre det handler om å komme sammen. Det er en kraft i det kunstneriske rommet som et sted der man kan holde hverandre og vise medfølelse uten så mange ord, uten diskusjoner eller plakater. Dette er et utgangspunkt jeg har med inn i “Samkome” under Olavsfestdagene. Det er viktig for meg å kunne dele et rom der de store følelsene har plass. Å inkludere er også det å anerkjenne at det går mange mennesker rundt i sorg og som er preget av krig, konflikt og grusomheter – både de som er direkte og indirekte berørt. En folkefest kan også handle om å gi rom for denne sorgen, og anerkjenne at den er der. Kanskje blir det lettere å klemme hverandre og ta del i et større fellesskap etterpå. Og ikke minst, å jobbe videre mot urettferdighet.

Mia Habib Productions står bak prosjektet Samkome med to arrangementer høsten 2024: Samkome – Fasilitert av Mia Habib Productions med gjester (NO) og Samkome-salong.